Koreansk fjøsnisse

I gammel norsk folketro eksisterte en spesiell type skrømt som i det skjulte hjelp til med småoppgaver på gården. Stelte gårdsfolket pent med fjøsnissen gikk alt godt. Var gårdsfolket slemme med hjelperen kunne det gå riktig ille.

Om det eksisterer lignende forestillinger i andre kulturer, vet jeg ikke, men det kan høres ut som et allment fenomen. I den koreanske filmen '3-iron' bor en stille mann uinvitert i hjem der huseierne er på ferie. Til gjengjeld rydder han litt og reparerer apparater som har gått i stykker.

En dag snubler han over en kvinne som lever i et voldelig forhold. Sammen rømmer de ut i verden for å leve landstrykerlivet, som i en moderne Charlie Chaplin-film. Ingen av hovedpersonene sier et ord. De bor nærmest i en parallell verden.

Episodene i forskjellige hus er underfundige og poetiske, men mange av dem virker retningsløse i forhold til hovedplottet. Kanskje hadde kjærlighetshistorien gjort seg bedre på en time, men det er et vanskelig format å selge på kino.

Uansett, avslutningen er fantastisk, der den flyter avgårde et sted mellom drøm og realisme.

Akkurat som i 'Vår, sommer, høst, vinter... vår', Kim Ki-Duks forrige film, vil noen forstirre seg på det poetiske i filmen, men det ligger en mørk undertone i '3-iron'. Ubehagelige utbrudd av vold gjør seeropplevelsen ubehagelig til tider. Nettopp evnen til å ta tak i kompliserte følelser gjør det poetiske enda sterkere.

I regissør Kim Ki-Duks forrige film fikk han mye gratis i fantastiske landskap, men her klarer han også å skape stilsikre visuelle episoder av storby og forsteder. Med unntak av de delene av manus som gjør historien mindre tett enn jeg skulle ønske, har Kim Ki-Duk full kontroll. Han seiler opp som en av mine favoritter.

For andre gang i år en bra film om husokkupasjon. Og for første gang er samme regissør nominert to ganger på listen min over kandidat til årets beste filmer. En solid femmer.

'3-iron' vises på 'Film fra sør' og har ordinær kinopremiere 26. desember.