Ping pong med følelsene

Hvor pinlig er det ikke å foreslå å se en film med noen venner, og så viser det seg at den er usedvanlig dårlig? Til tross for mange godord fra folk jeg stoler på, ble jeg litt nervøs etter den første halvtimen av Ping pong på vennebesøk.

Historien spratt med korthugde klipp mellom fremtid, nåtid og fortid. Det tok en god stund før jeg skjønte hvordan de forskjellige karakterene hang sammen og hva historien deres var. Den arketypiske japanske drittsekk-hovedpersonen overspilte tenåring så det stakk i øynene, og bestemorskarakteren så ikke stort eldre ut enn ungdsomsskole-elevene.

Kanskje regissøren har prøvd å overføre mangaen filmen bygger på for direkte fra tegneserie til film, tenkte jeg.

Så gikk det seg til og ble en svært bra film. Kampen for å vinne i ping pong utarter seg til å bli mer et karakter-drama, hvor kampen om å vinne kommer mer i bakgrunnen. I finalen gjør filmen nærmest narr av ønsket til seeren om se en avgjørende seier. Vi blir uansett så godt kjent med alle karakterene at det er vanskelig å vite hvem det er verdt å heie på.

Plottet er et konsentrat av utallige manga og anime-historier. Vi blir kjent med en lang rekke karakterer som både passer inn i og er variasjoner på kjente arketyper. De går i gjennom flere utslagningsturneringer. På veien møter de utfordringer de må løse ved å være kreative og utvikle seg som personer. Settingen kan være brødbaking, brettspill eller fantasy. Strukturen er den samme.

Ping pong er en japansk ungdomsfilm. Målgruppen kjenner nok denne strukturen så godt at det kan gå litt fort i innledningen. Jeg må nesten se filmen en gang til for å finne ut om jeg, til tross for mye asiatisk filmseeing, datt av lasset på grunn av populærkulturell analfabetisme.

Både andre filmkritikker og godfølelsen på slutten tyder på at Ping pong er bedre enn førsteinntrykket ga inntrykk av.