Sol ute, sol inne

Hver gang jeg ser Metropolis fra 1927, den eneste stumfilmen så langt jeg virkelig liker og har i mitt DVD-bibliotek, spør jeg meg selv i hvilken grad verden går fremover. For 80 år siden laget Fritz Lang en film breddfull med idéer og visuelle landskap som har brent seg fast i den kulturelle bevisstheten.

Nå misliker jeg undergangprofetier om at alt var så mye bedre før. Overfladisk kan også være var gøy. Og hvert år kommer det masse interessante filmer. Når det gjelder det visuelle er både Matrix, Blade Runner og Brazil mesterverker. Så sent som for et par måneder siden gikk Children of men, en science fiction med mye å tygge på i norske kinosaler.

Likevel, burde ikke langt flere filmer blåst en svart/hvitt stumfilm av banen?

Kanskje er det derfor jeg koste meg sånn på Sunshine, en ambisiøs film om en romferd mot solen 50 år inn i fremtiden. Assosiasjonene går til klassikere fra 60- og 70-tallet, da stemning og visuell storhet var vel så viktig som popcorn-underholdning. Jeg var hele veien engasjert i historien og menneskene isolert i verdensrommet, på oppdrag for å redde menneskeheten fra undergangen.

Realismen var det eneste lille elementet som murret langt bak i hodet mitt. Både konseptet med en sol som kjølner, bruke en atombombe som startkabel og en del om hva menneskekroppen tålte i vakum virker litt i overkant. Naturlovene strekkes en god del for metaforene. Men skitt au. Hva folk synes er realistisk på film dreier seg vel så mye om konvensjoner som virkelighetens verden.

Jeg godtok dette, men jeg er altså svak for poetiske romfilmer. Til og med Stephen Soderberghs nyinnspilling av Solaris likte jeg godt.

Samtidig ser jeg at Sunshine står med et ben i underholdningen og en annen i pastisjen. På mange måter er det forståelig at filmen kan oppfattes som klisjeer i elegant og pretensiøs innpakning. Manusforfatter Alex Garland og regissør Danny Boyle var flinkere til å få med seg alle zombie-filmen 28 days later.